Av Oddbjørn Evenshaug
(Trykt i I gamle fotefar. Øyer og
Tretten historielag 2013, s. 49-54.)
Torsdag 4. november 1779 slo tukthusporten i Christiania tungt
igjen bak Marie Olsdatter fra Øyer. Dommen lød på seks års arbeid i tukthuset. Men
hun skulle ikke komme levende ut igjen. Maries forbrytelse bestod i at hun
hadde født tre barn utenfor ekteskap.
Leiermål
Marie Olsdatters skjebne er et vondt eksempel på hvor
rått og brutalt særlig ugifte mødre ble behandlet som en følge av
sedelighetslovgivningen på 1600-1700-tallet. Tidligere var det ikke straffbart
for ugifte kvinner å få barn utenfor ekteskap. Med ny lovgivning på 1600-tallet
ble dette endret. Det begynte med en forordning i 1617. Kongen innførte strenge
straffer for leiermål, som var den
juridiske betegnelsen for seksuelt samleie utenfor ekteskap. Den nye sedelighetslovgivningen ble ført
videre i Christian Vs Norske lov av 1687 (NL 1687) og mange senere
forordninger.
På midten av 1700-tallet ble
leiermål som strafferettslig begrep omdefinert, slik at seksuell omgang utenfor
ekteskapet bare var straffbart hvis det førte til at kvinnen ble besvangret. Når
det gjaldt mannen, skulle tiltale bare reises mot den mannen kvinnen utla (oppga)
som faren. Senere kom det en regel om
at paret slapp bøter hvis de giftet seg før barnet ble født.
Straffen for
leiermål
Straffen for å ha begått leiermål var bøter på 12
riksdaler (rd) for menn og 6 rd for kvinner for første og andre gangs leiermål. I siste halvdel av 1600-tallet tilsvarte
mannens bot verdien av en hest. Årslønna for ei tjenestejente kunne være på 1
rd. Mange ikke klarte å betale bøtene og måtte i stedet ta straff på kroppen,
dvs fengsel. Gapestokken ble også tatt i bruk som straffereaksjon for brudd på
sedelighetslovene. Etter tredje gangs leiermål kunne en risikere kakstryking
(offentlig pisking) og dødsstraff. I 1755 ble kakstrykingen av kvinner fjernet og kvinner som tre ganger hadde
"avlet Børn i Løsaktighed",
skulle i stedet settes i nærmeste tukthus.
Soldater var fritatt for
leiermålsbøter ved første gangs leiermål. Kongen hadde bruk for soldatene til
krigstjeneste og var lite tjent med at de fikk sviende bøter og andre
reaksjoner som kunne føre til misnøye. Det førte til at enkelte menn fikk
soldater til å påta seg farskapet mot betaling. Soldater som begikk to eller
flere leiermål, kunne imidlertid bli strengt straffet. I en artikkel i
2003-utgaven av "I gamle fotefar" refererer Lars Holmen fra
tingbøkene en rekke leiermålssaker fra årene 1705-1726.
Det var hovedsakelig de minste
i samfunnet som ble rammet av denne straffelovgivningen, og av disse igjen var
det kvinnene som kom verst ut. En undersøkelse i Christiania på 1730-tallet
viser at 90 % av kvinnene som ble tatt for leiermål, ble bøtelagt, mens et
stort flertall av mennene kom seg unna. En annen undersøkelse viser at i vel
halvparten av leiermålssakene som kom opp på tinget, var det bare kvinnen som
ble innstevnet, mens i mindre enn en firedel av sakene var det bare mannen.
Offentlig skrifte
I tillegg til bøter og eventuelle strengere straffer for
gjentatte leiermål påla loven også at den leiermålsdømte skulle skrifte
offentlig i kirken. Denne reaksjonsformen fungerte svært ydmykende og var
sterkt skambelagt, og fikk etter hvert mer karakter av straff.
Offentlig skriftemål foregikk
på den måten at presten kunngjorde fra prekestolen at en botferdig synder ville
be om tilgivelse for å ha brutt Guds bud og forarget menigheten. Så gikk
synderen opp til kordøra og knelte foran presten, som holdt en tale om hvor
grovt vedkommende hadde forsyndet seg mot det sjette bud. Presten formante til
en sann og alvorlig omvendelse, hvorpå synderen måtte svare på om hun eller han
ville bekjenne sin synd. Var synderen en kvinne, måtte hun også angi hvem som
var far til barnet hun hadde født. Vendt mot menigheten ba hun om tilgivelse,
knelte foran presten og mottok syndsforlatelsen. Dermed kunne hun igjen få
delta i nattverden som hun var utstengt fra på grunn av sin synd.
Fra 1747 slapp trolovede skriftemålet
selv om barnet var unnfanget før trolovelsen. Fedre som hadde penger, kunne
kjøpe seg fri, og det var mulig å søke kongen om å slippe skriftemålet. Også her slapp soldater unna ved første gangs
leiermål. Også andre lovbrudd enn leiermål kunne straffes med offentlig
skrifte, men undersøkelser viser at den langt overveiende del av de som stod
offentlig skrifte på 1700-tallet, hadde begått leiermål, og de fleste av de som
ble straffet for leiermål var kvinner.
Leiermål i Øyer
De som måtte stå offentlig skrifte, ble kalt ”publice
absolverede". Kirkeboka hadde gjerne en egen rubrikk for publice
absolverede. Slike finnes også i kirkebøker for Øyer prestegjeld, men av en
eller annen grunn er disse er ikke tatt med i de transkriberte utgavene som
historielaget har gitt ut.
I Øyer var det få som ble dømt
for leiermål og som stod offentlig skrifte sammenlignet med andre prestegjeld i
Gudbrandsdalen. Det skyldtes at det ble født relativt få barn utenfor ekteskap
i dette prestegjeldet. Mye tyder på at myndighetene (dvs presten) i Øyer i
større grad enn i mange andre prestegjeld sørget for å få partene til å gifte
seg før barnet ble født.
Jeg har tatt for meg årene fra
1747 og fram til 1767, da offentlig skrifte for leiermål ble avskaffet, og
finner at det da ifølge kirkebøkene ble født i alt 1478 barn i Øyer
prestegjeld, hvorav 34 var utenfor ekteskap, dvs en andel uektefødte på 2,3 %.
Til sammenligning kan nevnes at i et prestegjeld som Vågå lå andelen omkring
1750 på ca 8 % og på ca 13 % omkring 1770. I landet som helhet lå andelen i 1770
på 3,5 %.
Alle mødrene til de uektefødte
barna i Øyer i disse årene stod offentlig skrifte i kirken, dvs 34 kvinner. I
tillegg kommer to kvinner fra Ringebu. Av de menn som ble utlagt som barnefar
av mødrene var 13 soldater. Bare en av disse stod offentlig skrifte fordi det
var hans andre leiermål. Av de resterende utlagte barnefedrene stod bare 10
offentlig skrifte, mens like mange slapp unna. I et par tilfelle var antagelig
årsaken at kvinnen hadde utlagt to menn som barnefar. I de andre tilfellene kjøpte
de seg etter alt å dømme fri.
Tallene fra Øyer illustrerer hvordan
loven og praktiseringen av denne diskriminerte kvinnene. Tallene viser også at
selv om loven tilsa offentlig skrifte også for andre lovbrudd enn leiermål, var
det bare unntaksvis at slike medførte denne sanksjonen. I den nevnte
20-årsperioden finner jeg bare tre slike tilfelle.
Jeg har ikke undersøkt nærmere
i hvilken grad de leiermålsdømte i Øyer i denne perioden maktet å betale bøtene
de ble ilagt, men vi må regne med at mange, særlig av kvinnene, ikke hadde
økonomisk evne til å betale. Såkalt avtinging
var mulig, dvs at en kunne forhandle med futen som hadde ansvaret for
innkrevingen, om å få boten redusert i forhold til betalingsevnen. Men vi må
også regne med at flere måtte ta fengselsstraffen.
Marie Olsdatters
leiermål
Verst var det hvis en begikk tre eller flere leiermål.
Som vi har sett, kunne det føre til tukthusstraff. Nettopp det skjedde med
Marie Olsdatter. Hun fikk sin første leiermålsdom 19 år gammel i 1764 etter å
ha født et guttebarn utenfor ekteskap. Hun fikk den obligatoriske boten og stod
offentlig skrifte i Øyer kirke 17. juni 1764. Mannen hun utla som far til
barnet, var soldat. Han var også utlagt
som barnefar i en leiermålssak noen år tidligere, men barnemoren oppga den
gangen også en annen mann som barnefar. Muligens var det grunnen til at hans
leiermål med Marie Olsdatter ikke ble regnet som hans andre og at han derfor
slapp både bot og offentlig skrifte også denne andre gangen.
På slutten av året 1768 fødte Marie
Olsdatter sitt andre barn utenfor ekteskap. Også denne gangen var faren soldat,
og ettersom det var hans første leiermål, slapp han bot. Ettersom offentlig
skrifte for leiermål var avskaffet i 1767, måtte heller ikke Marie stå kirkens
disiplin for dette leiermålet. Barnefaren fikk senere et nytt barn utenfor
ekteskap med en annen kvinne. Senere giftet han seg med en tredje.
Marie Olsdatter var 32 år
gammel da hun i 1777 fikk sitt tredje barn utenfor ekteskap. Det går fram av
kirkeboka at hun nå var på Bergum. Barnefaren hadde ytterligere tre barn
utenfor ekteskap, alle med samme kvinne. Leiermålet med Marie Olsdatter kom
mellom de to første av disse leiermålene. Den siste og fjerde barnefødselen der
han ble utlagt som barnefar, skjedde samme året som han begikk leiermål med
Marie Olsdatter.
Marie Olsdatter hadde med
disse tre leiermålene begått et alvorlig lovbrudd, spesielt fordi det var med
tre forskjellige menn, og hun ble dømt til seks år i tukthus. Hvordan
barnefedrene ble straffet, har jeg ikke fått klarlagt. Muligens ble en av dem
sendt på festningsarbeid. Jeg har ikke funnet noen av dem i tukthusprotokollene
med dom for leiermål. Derimot sonet en av dem seks måneder i tukthuset for
drukkenskap.
På tukthuset
To og et halvt år etter den siste fødselen, ble Marie
Olsdatter sendt Christiania tukthus. Det var ikke uvanlig at de ugifte mødrene
fikk vente litt med å starte soningen av hensyn til barnet. Da hun ankom
tukthuset i november, ble hun ført inn i fangeprotokollen som innsatt nr 3065: "Marie Olsdatter af Bergum. Inkom med
Dom 21 Nov 1779 fra Øyer Præstegjeld, for 3de Leijermaal, her forbliver i 6
aar". Videre er det merknad om at dato for å slippe ut er 21. november
1785, med andre ord på dagen seks år etter innsettelsen. Her var det altså ikke
snakk om å slippe ut før tiden!
Maries tre leiermålsbarn var 15, 11 og 2 ½ år da hun ble satt inn. Det hendte at små barn fulgte den ugifte moren til tukthuset, men etter det jeg kan se av tukthusprotokollene, var ingen av Maries barn med til Christiania. Den eldste var gammel nok til bli satt i tjeneste på gård, kanskje også 11-åringen. Hvem som tok hånd om den yngste, har jeg ikke funnet ut av. Sannsynligvis ble hun satt på legd. Men vi finner henne i folketellingen i 1801 som tjenestejente på en gård i Øyer.
Maries tre leiermålsbarn var 15, 11 og 2 ½ år da hun ble satt inn. Det hendte at små barn fulgte den ugifte moren til tukthuset, men etter det jeg kan se av tukthusprotokollene, var ingen av Maries barn med til Christiania. Den eldste var gammel nok til bli satt i tjeneste på gård, kanskje også 11-åringen. Hvem som tok hånd om den yngste, har jeg ikke funnet ut av. Sannsynligvis ble hun satt på legd. Men vi finner henne i folketellingen i 1801 som tjenestejente på en gård i Øyer.
Det var harde livsvilkår som
møtte Marie Olsdatter i tukthuset i Christiania. Tukthuset var opprettet i 1741
som en tvangsarbeidsanstalt for løsgjengere og arbeidsføre fattige. Anstalten
fikk ganske snart preg av å være en straffeanstalt. Ikke minst ble den brukt
som soningssted for kvinner fra Østlandet som var dømt for leiermål. I årene
1775-1779 ble det satt inn i alt 84
personer med leiermålsdom på tukthuset, hvorav 26 for tredje eller fjerde gangs
leiermål. De fleste var kvinner. Leiermålsdømte menn ble gjerne sendt til
festningsarbeid.
Da Marie Olsdatter ankom
tukthuset 4. november 1779, kan vi regne med at hun ble slått med ”Vægterens
Stok”, som var den vanlige ”velkomsten” for nyankomne. Pisking var vanlig under
oppholdet. Ofte ble fangene ble tuktet så hardt at de ble sengeliggende.
Marie og hennes medfanger
startet dagen kl 5 om morgenen etter en natt på en sovesal der det lå tre i
hver køye og noen på gulvet, syke og friske om hverandre. Lopper og lus herjet
og sykdom florerte. Stanken ble av en besøkende beskrevet som ”umuligt for noget aandedragende Væsen at
utholde fem Minutter”. Etter morgenbønnen var det et usselt måltid før
arbeidsoppgavene på spinneriet startet. Arbeidsrommene var minst like trange
som sovesalene og hadde den samme stanken. Arbeidsdagen varte til kl 8 om
kvelden. Fangene kom praktisk talt aldri i friluft og ansiktene deres ble så
gule som ”ubleget Vox".
Mange døde
Ikke overraskende var dødeligheten høy, spesielt blant de
leiermålsdømte kvinnene. Med slitte kropper etter barnefødsler og et hardt liv
som ugifte mødre, tålte de sannsynligvis mindre enn de fleste andre. Av de 84
som ble satt inn på tukthuset for leiermål i perioden 1775-79 døde 27, dvs 32 %.
Samtlige ti som i denne perioden ble dømt til åtte år, døde på tukthuset, og ti
av seksten som ble dømt til seks år, døde.
Marie Olsdatter ble en av disse. Hun bukket under etter å ha sonet snaut fire av de seks årene hun var idømt. Marie døde 25. juli 1783, 38 år gammel. (Hennes navn står som nr fire ovenfra i utskriften av kirkeboka til venstre. Aldersangivelsen i kirkeboka på 36 år er feil.) To dager senere ble hun begravd på tukthusets kirkegård på ei løkke like utenfor tukthusets murer. Like i forveien døde to av hennes medsøstre, Jøran Rasmusdatter og Ingeborg Olsdatter Fieldstadstuen. Begge var dømt til åtte år og kom inn omtrent samtidig med Marie. Heller ikke de klarte mer enn fire-fem år i tukthuset før de døde.
Marie Olsdatter ble en av disse. Hun bukket under etter å ha sonet snaut fire av de seks årene hun var idømt. Marie døde 25. juli 1783, 38 år gammel. (Hennes navn står som nr fire ovenfra i utskriften av kirkeboka til venstre. Aldersangivelsen i kirkeboka på 36 år er feil.) To dager senere ble hun begravd på tukthusets kirkegård på ei løkke like utenfor tukthusets murer. Like i forveien døde to av hennes medsøstre, Jøran Rasmusdatter og Ingeborg Olsdatter Fieldstadstuen. Begge var dømt til åtte år og kom inn omtrent samtidig med Marie. Heller ikke de klarte mer enn fire-fem år i tukthuset før de døde.
Det er neppe mulig å
forestille seg hvilke lidelser og fornedrelser disse kvinnene hadde vært igjennom,
alt fordi de ble gravide og fødte barn på en måte som ikke var akseptert.
Kilder
Christian V’s Norske Lov 1687.
Christiania Tukthus. Fangeprotokoll
1763-1783.
Christiania Tukthus,
Fangeprotokoll 1775-1809.
Blom, Ida & Sogner,
Sølvi (red.). Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Cappelen Akademiske Forlag, Oslo 1999.
Eliassen, Jørgen &
Sogner, Sølvi (red.). Bot eller bryllup. Ugifte mødre og gravide bruder i det
gamle samfunnet. Universitetsforlaget. Oslo 1981.
Hals, Caroline Elise.
Christiania Tukthus. Sedelighetsforbrytelser 1775-1779 og 1795-1799.
Masteroppgave. Univ. i Oslo 2010.
J. H. Schous Chronologisk
Register over de Kongelige Forordninger og Aabne Breve.
Kirkebøker for Øyer, Vågå
og Christiania Tukthus.
Kirkeritualet av 1685.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar