"Qvindes-Personer som have avlet Børn i Løsaktighed"

Av Oddbjørn Evenshaug

(Trykt i I gamle fotefar. Øyer og Tretten historielag 2013, s. 49-54.)

Torsdag 4. november 1779 slo tukthusporten i Christiania tungt igjen bak Marie Olsdatter fra Øyer. Dommen lød på seks års arbeid i tukthuset. Men hun skulle ikke komme levende ut igjen. Maries forbrytelse bestod i at hun hadde født tre barn utenfor ekteskap.

Leiermål
Marie Olsdatters skjebne er et vondt eksempel på hvor rått og brutalt særlig ugifte mødre ble behandlet som en følge av sedelighetslovgivningen på 1600-1700-tallet. Tidligere var det ikke straffbart for ugifte kvinner å få barn utenfor ekteskap. Med ny lovgivning på 1600-tallet ble dette endret. Det begynte med en forordning i 1617. Kongen innførte strenge straffer for leiermål, som var den juridiske betegnelsen for seksuelt samleie utenfor ekteskap. Den nye sedelighetslovgivningen ble ført videre i Christian Vs Norske lov av 1687 (NL 1687) og mange senere forordninger.
På midten av 1700-tallet ble leiermål som strafferettslig begrep omdefinert, slik at seksuell omgang utenfor ekteskapet bare var straffbart hvis det førte til at kvinnen ble besvangret. Når det gjaldt mannen, skulle tiltale bare reises mot den mannen kvinnen utla (oppga) som faren. Senere kom det en regel om at paret slapp bøter hvis de giftet seg før barnet ble født.

Straffen for leiermål
Straffen for å ha begått leiermål var bøter på 12 riksdaler (rd) for menn og 6 rd for kvinner for første og andre gangs leiermål. I siste halvdel av 1600-tallet tilsvarte mannens bot verdien av en hest. Årslønna for ei tjenestejente kunne være på 1 rd. Mange ikke klarte å betale bøtene og måtte i stedet ta straff på kroppen, dvs fengsel. Gapestokken ble også tatt i bruk som straffereaksjon for brudd på sedelighetslovene. Etter tredje gangs leiermål kunne en risikere kakstryking (offentlig pisking) og dødsstraff. I 1755 ble kakstrykingen av kvinner fjernet og kvinner som tre ganger hadde "avlet Børn i Løsaktighed", skulle i stedet settes i nærmeste tukthus.
Soldater var fritatt for leiermålsbøter ved første gangs leiermål. Kongen hadde bruk for soldatene til krigstjeneste og var lite tjent med at de fikk sviende bøter og andre reaksjoner som kunne føre til misnøye. Det førte til at enkelte menn fikk soldater til å påta seg farskapet mot betaling. Soldater som begikk to eller flere leiermål, kunne imidlertid bli strengt straffet. I en artikkel i 2003-utgaven av "I gamle fotefar" refererer Lars Holmen fra tingbøkene en rekke leiermålssaker fra årene 1705-1726.
Det var hovedsakelig de minste i samfunnet som ble rammet av denne straffelovgivningen, og av disse igjen var det kvinnene som kom verst ut. En undersøkelse i Christiania på 1730-tallet viser at 90 % av kvinnene som ble tatt for leiermål, ble bøtelagt, mens et stort flertall av mennene kom seg unna. En annen undersøkelse viser at i vel halvparten av leiermålssakene som kom opp på tinget, var det bare kvinnen som ble innstevnet, mens i mindre enn en firedel av sakene var det bare mannen.

Offentlig skrifte
I tillegg til bøter og eventuelle strengere straffer for gjentatte leiermål påla loven også at den leiermålsdømte skulle skrifte offentlig i kirken. Denne reaksjonsformen fungerte svært ydmykende og var sterkt skambelagt, og fikk etter hvert mer karakter av straff. 
Offentlig skriftemål foregikk på den måten at presten kunngjorde fra prekestolen at en botferdig synder ville be om tilgivelse for å ha brutt Guds bud og forarget menigheten. Så gikk synderen opp til kordøra og knelte foran presten, som holdt en tale om hvor grovt vedkommende hadde forsyndet seg mot det sjette bud. Presten formante til en sann og alvorlig omvendelse, hvorpå synderen måtte svare på om hun eller han ville bekjenne sin synd. Var synderen en kvinne, måtte hun også angi hvem som var far til barnet hun hadde født. Vendt mot menigheten ba hun om tilgivelse, knelte foran presten og mottok syndsforlatelsen. Dermed kunne hun igjen få delta i nattverden som hun var utstengt fra på grunn av sin synd.
Fra 1747 slapp trolovede skriftemålet selv om barnet var unnfanget før trolovelsen. Fedre som hadde penger, kunne kjøpe seg fri, og det var mulig å søke kongen om å slippe skriftemålet.  Også her slapp soldater unna ved første gangs leiermål. Også andre lovbrudd enn leiermål kunne straffes med offentlig skrifte, men undersøkelser viser at den langt overveiende del av de som stod offentlig skrifte på 1700-tallet, hadde begått leiermål, og de fleste av de som ble straffet for leiermål var kvinner.

Leiermål i Øyer
De som måtte stå offentlig skrifte, ble kalt ”publice absolverede". Kirkeboka hadde gjerne en egen rubrikk for publice absolverede. Slike finnes også i kirkebøker for Øyer prestegjeld, men av en eller annen grunn er disse er ikke tatt med i de transkriberte utgavene som historielaget har gitt ut.
I Øyer var det få som ble dømt for leiermål og som stod offentlig skrifte sammenlignet med andre prestegjeld i Gudbrandsdalen. Det skyldtes at det ble født relativt få barn utenfor ekteskap i dette prestegjeldet. Mye tyder på at myndighetene (dvs presten) i Øyer i større grad enn i mange andre prestegjeld sørget for å få partene til å gifte seg før barnet ble født.  
Jeg har tatt for meg årene fra 1747 og fram til 1767, da offentlig skrifte for leiermål ble avskaffet, og finner at det da ifølge kirkebøkene ble født i alt 1478 barn i Øyer prestegjeld, hvorav 34 var utenfor ekteskap, dvs en andel uektefødte på 2,3 %. Til sammenligning kan nevnes at i et prestegjeld som Vågå lå andelen omkring 1750 på ca 8 % og på ca 13 % omkring 1770. I landet som helhet lå andelen i 1770 på 3,5 %.
Alle mødrene til de uektefødte barna i Øyer i disse årene stod offentlig skrifte i kirken, dvs 34 kvinner. I tillegg kommer to kvinner fra Ringebu. Av de menn som ble utlagt som barnefar av mødrene var 13 soldater. Bare en av disse stod offentlig skrifte fordi det var hans andre leiermål. Av de resterende utlagte barnefedrene stod bare 10 offentlig skrifte, mens like mange slapp unna. I et par tilfelle var antagelig årsaken at kvinnen hadde utlagt to menn som barnefar. I de andre tilfellene kjøpte de seg etter alt å dømme fri.
Tallene fra Øyer illustrerer hvordan loven og praktiseringen av denne diskriminerte kvinnene. Tallene viser også at selv om loven tilsa offentlig skrifte også for andre lovbrudd enn leiermål, var det bare unntaksvis at slike medførte denne sanksjonen. I den nevnte 20-årsperioden finner jeg bare tre slike tilfelle.
Jeg har ikke undersøkt nærmere i hvilken grad de leiermålsdømte i Øyer i denne perioden maktet å betale bøtene de ble ilagt, men vi må regne med at mange, særlig av kvinnene, ikke hadde økonomisk evne til å betale. Såkalt avtinging var mulig, dvs at en kunne forhandle med futen som hadde ansvaret for innkrevingen, om å få boten redusert i forhold til betalingsevnen. Men vi må også regne med at flere måtte ta fengselsstraffen.

Marie Olsdatters leiermål
Verst var det hvis en begikk tre eller flere leiermål. Som vi har sett, kunne det føre til tukthusstraff. Nettopp det skjedde med Marie Olsdatter. Hun fikk sin første leiermålsdom 19 år gammel i 1764 etter å ha født et guttebarn utenfor ekteskap. Hun fikk den obligatoriske boten og stod offentlig skrifte i Øyer kirke 17. juni 1764. Mannen hun utla som far til barnet, var soldat. Han var også utlagt som barnefar i en leiermålssak noen år tidligere, men barnemoren oppga den gangen også en annen mann som barnefar. Muligens var det grunnen til at hans leiermål med Marie Olsdatter ikke ble regnet som hans andre og at han derfor slapp både bot og offentlig skrifte også denne andre gangen.
På slutten av året 1768 fødte Marie Olsdatter sitt andre barn utenfor ekteskap. Også denne gangen var faren soldat, og ettersom det var hans første leiermål, slapp han bot. Ettersom offentlig skrifte for leiermål var avskaffet i 1767, måtte heller ikke Marie stå kirkens disiplin for dette leiermålet. Barnefaren fikk senere et nytt barn utenfor ekteskap med en annen kvinne. Senere giftet han seg med en tredje.
Marie Olsdatter var 32 år gammel da hun i 1777 fikk sitt tredje barn utenfor ekteskap. Det går fram av kirkeboka at hun nå var på Bergum. Barnefaren hadde ytterligere tre barn utenfor ekteskap, alle med samme kvinne. Leiermålet med Marie Olsdatter kom mellom de to første av disse leiermålene. Den siste og fjerde barnefødselen der han ble utlagt som barnefar, skjedde samme året som han begikk leiermål med Marie Olsdatter.
Marie Olsdatter hadde med disse tre leiermålene begått et alvorlig lovbrudd, spesielt fordi det var med tre forskjellige menn, og hun ble dømt til seks år i tukthus. Hvordan barnefedrene ble straffet, har jeg ikke fått klarlagt. Muligens ble en av dem sendt på festningsarbeid. Jeg har ikke funnet noen av dem i tukthusprotokollene med dom for leiermål. Derimot sonet en av dem seks måneder i tukthuset for drukkenskap.

På tukthuset
To og et halvt år etter den siste fødselen, ble Marie Olsdatter sendt Christiania tukthus. Det var ikke uvanlig at de ugifte mødrene fikk vente litt med å starte soningen av hensyn til barnet. Da hun ankom tukthuset i november, ble hun ført inn i fangeprotokollen som innsatt nr 3065: "Marie Olsdatter af Bergum. Inkom med Dom 21 Nov 1779 fra Øyer Præstegjeld, for 3de Leijermaal, her forbliver i 6 aar". Videre er det merknad om at dato for å slippe ut er 21. november 1785, med andre ord på dagen seks år etter innsettelsen. Her var det altså ikke snakk om å slippe ut før tiden!
Maries tre leiermålsbarn var 15, 11 og 2 ½ år da hun ble satt inn. Det hendte at små barn fulgte den ugifte moren til tukthuset, men etter det jeg kan se av tukthusprotokollene, var ingen av Maries barn med til Christiania. Den eldste var gammel nok til bli satt i tjeneste på gård, kanskje også 11-åringen. Hvem som tok hånd om den yngste, har jeg ikke funnet ut av. Sannsynligvis ble hun satt på legd. Men vi finner henne i folketellingen i 1801 som tjenestejente på en gård i Øyer.
Det var harde livsvilkår som møtte Marie Olsdatter i tukthuset i Christiania. Tukthuset var opprettet i 1741 som en tvangsarbeidsanstalt for løsgjengere og arbeidsføre fattige. Anstalten fikk ganske snart preg av å være en straffeanstalt. Ikke minst ble den brukt som soningssted for kvinner fra Østlandet som var dømt for leiermål. I årene 1775-1779 ble det satt inn i alt 84 personer med leiermålsdom på tukthuset, hvorav 26 for tredje eller fjerde gangs leiermål. De fleste var kvinner. Leiermålsdømte menn ble gjerne sendt til festningsarbeid.
Da Marie Olsdatter ankom tukthuset 4. november 1779, kan vi regne med at hun ble slått med ”Vægterens Stok”, som var den vanlige ”velkomsten” for nyankomne. Pisking var vanlig under oppholdet. Ofte ble fangene ble tuktet så hardt at de ble sengeliggende.
Marie og hennes medfanger startet dagen kl 5 om morgenen etter en natt på en sovesal der det lå tre i hver køye og noen på gulvet, syke og friske om hverandre. Lopper og lus herjet og sykdom florerte. Stanken ble av en besøkende beskrevet som ”umuligt for noget aandedragende Væsen at utholde fem Minutter”. Etter morgenbønnen var det et usselt måltid før arbeidsoppgavene på spinneriet startet. Arbeidsrommene var minst like trange som sovesalene og hadde den samme stanken. Arbeidsdagen varte til kl 8 om kvelden. Fangene kom praktisk talt aldri i friluft og ansiktene deres ble så gule som ”ubleget Vox".

Mange døde
Ikke overraskende var dødeligheten høy, spesielt blant de leiermålsdømte kvinnene. Med slitte kropper etter barnefødsler og et hardt liv som ugifte mødre, tålte de sannsynligvis mindre enn de fleste andre. Av de 84 som ble satt inn på tukthuset for leiermål i perioden 1775-79 døde 27, dvs 32 %. Samtlige ti som i denne perioden ble dømt til åtte år, døde på tukthuset, og ti av seksten som ble dømt til seks år, døde.
Marie Olsdatter ble en av disse. Hun bukket under etter å ha sonet snaut fire av de seks årene hun var idømt. Marie døde 25. juli 1783, 38 år gammel. (Hennes navn står som nr fire ovenfra i utskriften av kirkeboka til venstre. Aldersangivelsen i kirkeboka på 36 år er feil.) To dager senere ble hun begravd på tukthusets kirkegård på ei løkke like utenfor tukthusets murer. Like i forveien døde to av hennes medsøstre, Jøran Rasmusdatter og Ingeborg Olsdatter Fieldstadstuen. Begge var dømt til åtte år og kom inn omtrent samtidig med Marie. Heller ikke de klarte mer enn fire-fem år i tukthuset før de døde.
Det er neppe mulig å forestille seg hvilke lidelser og fornedrelser disse kvinnene hadde vært igjennom, alt fordi de ble gravide og fødte barn på en måte som ikke var akseptert.

Kilder
Christian V’s Norske Lov 1687.
Christiania Tukthus. Fangeprotokoll 1763-1783.
Christiania Tukthus, Fangeprotokoll 1775-1809.
Blom, Ida & Sogner, Sølvi (red.). Med kjønnsperspektiv på norsk historie.  Cappelen Akademiske Forlag, Oslo 1999.
Eliassen, Jørgen & Sogner, Sølvi (red.). Bot eller bryllup. Ugifte mødre og gravide bruder i det gamle samfunnet. Universitetsforlaget. Oslo 1981.
Hals, Caroline Elise. Christiania Tukthus. Sedelighetsforbrytelser 1775-1779 og 1795-1799. Masteroppgave. Univ. i Oslo 2010.
J. H. Schous Chronologisk Register over de Kongelige Forordninger og Aabne Breve.
Kirkebøker for Øyer, Vågå og Christiania Tukthus.
Kirkeritualet av 1685.


Ingen kommentarer: